Diller, Uro og ?

Åh, jeg har fått to diller: Nedenfor nevnte The Moaning Myrtles (Spesielt Fred George and Myrtle) og Edderkoppkabal. Jeg har spilt Freecell veldig lenge, men Edderkoppkabal er en fin forandring, men det er litt vanskeligere, syns jeg.

Så Uro i sta. Den var veldig kjedelig i begynnelsen, men tok seg opp. Var deilig å se et tryne som ikke var oppbrukt (Marko). Hovedpersonen var helt dust i trynet da, og jeg merka at det egentlig ikke funker med en usympatisk hovedperson, spesielt ikke i en sånn film hvor vedkommende klarer å vikle seg inn i vanskelige situasjoner. Man blir lissom ikke bekymra og sitter ikke og håper at det skal løse seg, slik man burde i en sånn film.

Har ikke noe tredje punkt. Det er litt kjipt.