Det som er bra for Plym-Plym er bra for Amerika

I går sang vi moderne, norsk musikk i koret på skolen. Stykket het Plym-Plym, og var skrevet av Kåre Kolberg i 1966. Senere fant jeg ut at stykket var på lyttepensum under Ny-Vennlighet, og jeg begynte straks å lytte til det. Jeg tror kanskje det var første gang jeg syntes noe moderne av denne typen virkelig var vakkert og givende. Sjekk ut stykket hvis du kan!

Ellers har jeg funnet et filmstudium på et universitet i Canada som jeg brenner etter å gå på. Så gjelder det bare å komme inn. Er visst 50 av 850 søkere som kommer inn hvert år. Får håpe de liker utlendinger.

Apropos Canada, i forbindelse med franskeksamenen min som er på førstkommende fredag har jeg oversatt en rekke tekster av Malajube. "Oh Montréal, t'es tellement froide, une ours polaire dans l'autobus" (som betyr noe sånt som "Å Montreal, du er så kald, en isbjørnbinne på bussen") Jeg kan ikke noe for det, jeg syns det er litt vakkert. Er det på fransk kan man for min del tillate seg å være mer poetisk enn ellers.

Mens vi snakker om fransk vil jeg gå litt mer inn på SoKo, som jeg linket til i forrige post. Hun har en nokså særegen stil vokalmessig, ikke klassisk god, men bra nok for meg, i hvertfall. Låta "I'll kill her", som handler om at hun vil drepe nye dama til drømmemannen er ikke min favoritt, men jeg liker den på grunn av den sterke franske aksenten (Ail kiil'ør) og de fine ordene SoKo tilsynelatende har funnet på selv (bitchful, cleverless). Ellers liker jeg at hun tør å være stygg, som i låta I think I'm pregnant. Det musikalske høydepunktet er nok allikevel "I'm scared I'm gonna die alone" som får meg til å felle en tåre når den kulminerer. Sterke saker dette, med andre ord.